Foto fra boken «Travels of a consular officer in eastern Tibet« fra 1922, som viser landskapet Karl Ludvig Reichelt vandret i Kina. (Foto: Cornell University Library)   

– Areopagos er en pilegrimsbevegelse

Areopagos er siste skudd på en stamme som gjennom et snaut århundre har gitt liv til en særegen pilegrimsbevegelse, mener Harald Olsen. 

Bevegelsens grunnlegger, Karl Ludvig Reichelt (1877-1952), var en sann vandrer, både i konkret og overført betydning. Han var spesielt tiltrukket av fjelltoppenes overblikk og utsyn. Allerede på barndommens Kirkefjell utenfor Arendal hadde han de visjonene som skulle føre ham til Kina som misjonær. Og i Midtens Rike lå også buddhistiske og taoistiske klostre og helligdommer på fjelltopper, bundet sammen i et nettverk av pilegrimsveier. De hadde sterk tiltrekningskraft på en åpen og søkende sjel.

Harald Olsen er forfatter av en rekke bøker om pilegrimstradisjoner og spiritualitet. Han har blant annet bakgrunn som kultursjef i Froland og i Arendal kommune og høgskoledirektør ved Kunsthøgskolen i Oslo.

Skjønnhet, visdom og fromhet på hellige steder

Påvirket av den skjønnhet, visdom og fromhet som disse gamle helligstedene var bærer av, var Reichelt nødt til å oppgi den ensidige, proklamatoriske misjonsideologi han var opplært i, og i stedet søke dypere kilder for egen tro og en mer åpen og dialogorientert tenkning og praksis. Det fant han i Johannesevangeliets logos-begrep og i den oldkirkelige logos spermaticos-teologien, der spor av Guds skaperhandling er nedlagt som frø i hele hans skaperverk – også i det som framstår som ukjent og fremmedartet. Disse sporene så Reichelt som tilknytningspunkt for sin egen virksomhet, og som basis for dialog og fellesskap. Og det ble starten på et livslangt studium av Østens visdom og fromhet.

Tok i mot kinesiske pilegrimer

Reichelt måtte organisere sin egen virksomhet gjennom Den nordiske kristne buddhistmisjon. I Kina ble virksomheten kalt Tao Yu Hui, «venner på veien». Symbolet man valgte var et kors i lotusblomst, for å markere viljen til å gjøre evangeliet genuint kinesisk. Etter noen års virksomhet i Nanjing måtte Reichelt, på grunn av politisk uro, flytte sin virksomhet til Hongkong. På en fjelltopp utenfor byen bygget han i 1929 sitt senter «Tao Fong Shan» – «Fjellet som Kristus-vinden blåser fra». 

Senteret ble bygget i klassisk kinesisk tempelstil, med en egen pilegrimshall der man kunne ta imot kinesiske pilegrimer. Taket på den vakre kirken var utsmykket med små skulpturer av pilegrimer – på vei ut mot nye valfartsmål. I liturgien tok man inn elementer fra buddhistiske og taoistiske ritualer, ved å gi dem en kristen tolkning. En av gudstjenesteliturgiene ved senteret var en pilegrimsmesse.

Var pilegrim hele livet

Reichelt var livet ut en sann pilegrim. I 1937 foretok han en omfattende reise gjennom en rekke land i Øst-Asia, der han oppsøkte de viktigste helligdommene. Resultatet var trebindsverket ”Fromhetstyper og helligdommer i Øst-Asia”, som ble et standardverk på feltet.

Reichelt var en pilegrim også i evnen til å se livet som en vandring, og vilje til oppbrudd fra etablerte posisjoner og standpunkter når det var nødvendig. Han hadde mot og vilje til å begi seg ut i det ukjente, evne til åpenhet, tillit og fellesskap med dem vandringen fører en sammen med, i et medvandrende nærvær med alle sannhetssøkende mennesker. Det er egenskaper det fortsatt er behov for i en levende pilegrimsbevegelse.    

 

Anbefalte artikler

LANGLESNING: Karl Ludvig Reichelts reisebrev fra 1939   

Bli med Areopagos på vandring i september.

Pilegrimsforfatter Harald Olsen anbefaler bøker for deg som vil lese om vandringer for kropp og sjel. 

Gjør en forskjell

Dette skjer

 

 

Bottom