Fra barnetro til en voksen og moden tro

Kronikk: Noe må skje med barnetroen for at den skal tåle voksenlivets mange utfordringer, skriver Areopagosprest Tore Laugerud.

Tro og trosutvikling i et sekulært samfunn

Vi lever i et samfunn preget av dyp sekularisering og sterk åndelig lengsel. Det er ikke vanlig at voksne mennesker strør om seg i det offentlige rommet at de tror på Gud. Det skaper forlegenhet. Barnetro er derimot akseptabelt.

Spør vi mennesker om hvorfor det er slik, får vi mange svar. Noen viser til barnetro som noe  som er trygt og godt å ha som barn. For andre er barnetro en forsiktig trosbekjennelse. De tror, ja, men ikke slik som de som gjør det på «den riktige måten». Det reiser spørsmålet: Er det rom i det sekulære samfunnet til å tale om tro på en måte som åpner for utvikling og vekst, uten at troen blir målt på skalaer av riktigst og mest? Jeg mener det er mulig ved å knytte an til et menneskes naturlige vekst og utvikling.    

Den institusjonelle komponenten

Religionsfilosofen Friedrich von Hügel har kommet fram til en teori om at det er tre stadier, eller mer presist: tre hovedkomponenter, i et menneskes åndelige utvikling. Den første kaller han den institusjonelle komponenten. Den rommer på en spesiell måte barnetroen. Her handler det om trygghet, om å bli sett, om å gjøre noe konkret, om å sanse og å lære seg grunnfortellingene.

Kirkebygget er et godt bilde på denne komponenten. Det består av konkrete, fysiske ting - et alter, en døpefont, en bibel, kirkeklokker - som peker inn mot noe usynlig og ufattelig. Barnetroen passer som hånd i hanske til folkekirken, som er en kirkemodell som i stor grad orienterer sin tenkning og praksis ut fra troens institusjonelle komponent. Videre utfordrer den i liten grad det sekulære samfunnet. På en måte bekrefter den de sekulæres oppfatning av religiøs tro som noe barnslig.

Både det konkrete, fysiske kjennskapet til grunnfortellingene og den enkle tillitten er umistelige dimensjoner av troen. Dette er ressurser et menneske alltid vil trenge. Mennesket skal ikke forlate det institusjonelle for noe «mer voksent». Det skal bære med seg de institusjonelle verdiene på en måte som ikke er til hinder for å gå videre.

Den intellektuelle komponenten

Den neste komponenten i troens utvikling kaller von Hügel den kritiske eller den intellektuelle. Utviklingen av denne komponenten er troslivets svar på de behovene som melder seg for alvor i tenårene: trangen til å forstå. Behovet for å finne mening og retning i livet – og en rettferdig ordning. Alt det mennesket får overlevert må etterprøves kritisk: Er dette rett og sant? Gir det mening i min virkelighet, her og nå? 

I møte med voksenlivet opplever mange unge at de kristne svarene de har med seg blir for enkle. Hvis ikke trosrommet utvides til å romme nye svar, vil trosvirkeligheten skyves mer og mer mot livets ytterkanter og få liten betydning for livene de lever her og nå. Noen blir passive og troen lagres som mer eller mindre gode minner fra barndommen. Andre avviser troen som usunn og begrensende for menneskelig livsutfoldelse, eller som uforenlig med en voksen, kritisk rasjonalitet.

"

«I møte med voksenlivet opplever mange unge at de kristne svarene de har med seg blir for enkle.»

"

En annen utfordring er at det kristne språket i stor grad handler om menneskets hjelpeløshet og avhengighet av Guds nåde. Det står sterkt i møte med livets sårbarhet. Men det kristne språket er ikke like sterkt til å uttrykke andre sider ved det å være menneske, for eksempel utvikling og kapasitet. Det er en av flere grunner til at så mange voksne søker i de østlige religionenes visdomsspråk. Derfor er det viktig å utvikle et språk som også rommer menneskets oppreisthet. Den bibelske visdomslitteraturen er en viktig kilde til dette.

Den mystiske komponenten

Omtrent midtveis i livet starter en ommøblering, på folkemunne kalt 40-årskrisa. Langsomt melder det seg en innsikt om at livet handler om mer enn å hevde seg, vise seg fram og prestere. Vi skimter en ny utfordring: å integrere, reflektere og redusere. Til dette svarer den  tredje og siste troskomponenten i troen, den mystiske eller den erfaringsrelaterte.

I følge von Hügel er denne komponenten nøkkelen til å forstå både virkelighetens kompleksitet og balansen, spenningen og friksjonen i kristen tenkning. Alt liv består i en tålmodig kamp med ting som er uforenlige, en fremadskridende forening av deler som aldri vil passe perfekt til hverandre. Vi trenger den mystiske komponenten, fordi det religiøse regnestykket går aldri opp.

"

«Alt liv består i en tålmodig kamp med ting som er uforenlige, en fremadskridende forening av deler som aldri vil passe perfekt til hverandre. Vi trenger den mystiske komponenten, fordi det religiøse regnestykket går aldri opp.»

"

Når den mystiske komponenten utvikles, blir mennesket mindre opptatt av hva det skal tenke og si, gjøre og ha, og mer opptatt av bare å være. Dypest sett handler det om å rydde plass for en tom arena der mennesket kan møte sin Skaper uten mellomledd. Om å finne en vei til den betingelsesløse kjærlighetens kilde.

Denne komponenten er det ikke lett å få på plass. Mennesker i dag tar det nærmest for gitt at dette livet er vårt eneste liv. Derfor blir vårt fokus å bygge en egnet plattform for dette livet. Vi registrerer at noe nytt tar til, både i dagliglivet og på arbeidsplassen. Mer og mer må vi gi avkall på noe vi tidligere hadde stor glede av, trå til siden, gi slipp. Men vi ser ikke noen verdi i det, vi griper ikke meningen. En stadig sterkere invitasjon til å slippe den kontrollen over livet som vi allikevel ikke har, og ta imot livet i hele dets fylde, rett fra Guds hånd. Til sist har vi ikke noe valg. Det bare skjer - når vi trekker vårt siste sukk. Vi leter etter en modning av vår tro, som gjør at vi kan si med Jesus: ”Far, i dine hender overgir jeg min ånd.” 

Ønsker du mer undervisning om dette temaet, ta kontakt med Areopagosprest Tore Laugerud - tl(a)areopagos.no

Bottom