Karl Ludvig Reichelt med besøkende munker i pilegrimshallen i Ching Fong Shan i Nanjing. (Illustrasjonsfoto: Areopagos arkiv)

Pilegrimsferd til Chitsuhshan

LANGLESNING: Karl Ludvig Reichelts reisebrev fra 1939   

Den 19. juli ved ti-tiden var vår karavane samlet og ferdig for den lange vandring frem mot det hellige berg, Chitsushan. Det var fem byrdebærere, fire stolbærere og så oss tre fra Tao Fong Shan: pastor Song Tao-liang, Gerhard og jeg.

"

Song og Gerhard skulde bruke «apostlenes hester», men jeg var dessverre nødt til å ta bærestol, da jeg jo ikke er så ganske ung lenger.

"

Når det blev så mange byrdebærere, så var det ikke bare av den grunn at vi hadde adskillige tunge saker med oss, (feltsenger, bøker o.s.v.). Sitt hovedhensyn var at vi også skulde kunne gjøre et visst inntrykk på de røverskarer som vi muligens vilde møte på vår vei. Dette var sagt oss av folk som kjent veien. Fra samme hold hadde vi også fått anvisning på den sikreste rute. Våre venner, som hadde vist oss så megen gjestfrihet, stod utenfor den maleriske tempelport og vinket oss et siste farvel. Og så bar det da nedover til Erhai-sjøen, som ligger ca. to kilomter borte fra byen Hsichow.

Båten var leiet på forhånd, og snart bar det utover mellom de grønnkledte øier og for styrkende bør. Med denne medvinn lyktes det å nå frem til den livlige markedsby Wasø på den østre side av sjøen i løpet av tre timer. Det var nesten rekordtid! Oppmuntret ved dette hell bestluttet vi å begynne på de første fjelloverganger allerede samme eftermiddag.

"

Efter å ha fått oss litt mat og innhentet oplysninger om det beste sted å overnatte på, tok vi ivei. Byrdebærerne var ikke helt lystne på dette sene opbrudd. Men da de så vår iver for å komme avsted, gav de sig. Og således begynte vårt første og på en måte slemmeste eventyr.

"

Over øde fjellvidder og dype daler

Som tidligere nevnt var det midt i regntiden. Daglig hadde vi svære regnbyger og umåtelige vannmasser var kommet ned. Med flid har man lagt pilegrimssesongen for Chitsushhan til den tørre høst og vintertid. Men vi hadde jo intet valg. For det er jo blott i sommertiden at vi kan komme bort fra skolearbeidet (red.anm.: Resten av året var de opptatt med å undervise på Tao Fong Shan – både buddhist- og taoistmunker som var nysgjerrige på kristen tro og folk som ville bli prester.).

Til å begynne med gikk det også ganske godt. Vi klatret op ad de bratte lier og snart hadde vi de øde fjellsletter foran oss. Veien var jo meget dårlig, men med dagslyset gikk det enda an. Byrdebærerne gjorde raske fremstøt. Song Tao-liang fulgte med dem. (Artikkelen fortsetter under bildet.)

"

Men bærestolen saknet mer og mer akterut og snart var vi helt alene.

"

Landskapsbildet er fra Vest-Kina, ikke langt fra området rundt Chitsushan, hentet fra boken «Travels of a Consular Of cer in Eastern Tibet» (1922) Kilde:Flickr/ The Commons

Veien blev også verre og verre. Ofte forsvant den helt, i det veiløpet simpelthen var blitt forvandlet til en rivende strøm. Det begynte å mørkne. Det var ikke tale om å bruke bærestol mere. Med stav i hånd og ved hjelp av Gerhards sterke arm kravlet jeg mig fremover. I regn og mørke gikk det langsomt. Flere ganger stupte jeg i den ubeskrivelige søle mellem de høie spisse stener. Vi var naturligvis helt gjennemvåte og våre klær så farlige ut. Men ingen forslo sig.

Til slutt tapte vi helt veien. Vi gikk frem og tilbake i elvefaret, men veien var som utslettet. Så var der da intet annet å gjøre enn å finne sig en jordbakke under noen busker og vente der! Vårt eneste håp var at Song Tao-liang skulde komme tilbake med en lykt efter å ha sett byrdebærerne og våre saker vel i hus. Men hvordan skulde han finne oss? 

Vi bad til Herren om hjelp.

"

Et par av stolbærerne la sig til på jordbakken, og da det just letnet litt med regnet fikk de frem sine opiumspiper for å ta sig en røk. Men til opiums-redskapene hører også små lamper. Disse blev tendt – og aldri har vel disse skumle lamper kommet til bedre anvendelse!

"

Vi grep dem og begynte å signalisere med dem ut i mørket. Og ganske riktig. Song Tao-liang som kom fra den annen side og som også gikk og sukket til Herren om hjelp, fikk se det svake skinn og fant oss! Han hadde lykt med og kunde fortelle oss at vertshuset lå ca. tre kilometer borte. Ved hjelp av lykten fant vi atter veien og efter et par timers ubeskrivelig vaden i vann og søle kom vi endelig ved midnattstiden til den lille bondegård. Her var der gjort istand et bad. Vi fikk bytte klær og vaske oss og snart var vi så noenlunde restaurert.

"

Vi fikk lov å sette våre feltsenger nær bålet i det lille sotete kjøkkenet, og den varme risvelling som de vennlige mennesker laget istand, hjalp oss både over hunger og tørst. 

"

Neste dag oprant med sol og varme. Det var derfor mulig å nå frem over de øde vidder og da mange dalfører på dagen. Op og ned, op og ned gikk det! Ut på eftermiddagen hadde vi nok en spennende oplevelse. Nede i et skogholdt så vi en flokk samltet. Flere av dem hadde geværer.

"

Da en av dem kom op mot oss med børsen på nakken, forstod vi at det var røvere. Song Tao-liang gik ham imøte og våre menn samlet sig ved byrderne.

"

De ruvet godt i landskapet og inngjød åpenbart respekt. For da Song Tao-liang spurte røverrepresentanten hvad han skulde med sitt gevær, foklarte han at han var ute på jakt efter rådyr!!! – Dermed vendte han oss ryggen, og i hurtig tempo dro vår karavane videre. – Atter en fare var avverget. 

Ut på eftermiddagen begynte vi å øine det hellige berg, og efter som vi kom nærmere, blev synet mere og mere betagende. Gang på gang måtte vi sanse op og betrakte det. For Gerhard som nu for første gang fikk besøke et av de mest typiske hellige berg i Kina, var oplevelsen av den største betydning –  majestetisk ruget fjellet op over alle de omkringstående berg, ca. 3000 fot høit. Da slettelandet ved foten ligger vel 7000 fot høit, blir Chitsuhshans høide over havet ca. 10,000 fot.

"

Det var klart at dette berg fra de eldste tider måte inngyde en følelse av hellig, overjordisk høitid og velde. Og det var likeså klart at buddhistene med deres utpregede skjønnhetssans, måtte føle sig dreven til å slå sig ned der. 

"

Skjønnhetsvirkningen forøkedes ved den krans av klostre og templer, pagoder og pavilioner som lå spredt omkring på fremspringende berghammere og inne i de lune lier. Det hele nådde sitt høidepunkt ved mektige pagode som lå ytterst ute på pynten mot vest, funklende i gyldenskjær under aftensolens stråler. Ved synet av all denne skjønnhet, kunde vi ikke annet enn å sukke fra vår sjels dyp: «Herre Jesus Kristus må dagen snart komme, da Ditt lys får omstråle dette pilgrimscenter

Pastor Song, som nu så hjertepunktet for sitt fremtidige virke foran sig, var dypt rørt. Det blir jo først og fremst i pilegrimstiden han kommer til å være på berget, det vil si i den tid, da veiene er gode og farbare og den store menneskestrøm gjør adkomsten til berget helt sikker. – Minst to ganger i året må han tilbringe en måned eller to på stedet. Først og fremst i 12. kinesiske måned (desember), da de store skarer av lamaprester kommer ned fra Tibets høiland. Og så i 1. og 2. måned, da de kinesiske pilegrimer og de mange kinesiske munker strømmer op til berget.

Ved fjellets fot 

Veien over den siste åsrygg fører ned til en fruktbar slette på sydsiden av Chitsuhshan. Rismarker og frukthaver, grønnsakhaver og hveteakre vekslet ved hvert et veihjørne. Det meste av dette tilhører klostrene. Her ved fjellets fot ligger også en landsby. Det er Sha-tse-gai («Sandgaten»), som helt er preget av det buddhistiske miljø og vesentlig eies av klostrene. Her er vertshus for pilegrimene og små butikker hvor man kan kjøpe offergaver og souveniers fra berget.

Vi var blitt tilrådet å overnatte i et av de første klostre oppe i lien. For der er så meget renere og bedre enn nede i landsbyen. Men vi kom frem like før mørkets frembrudd, så vi vilde ikke risikere noe og slo oss derfor til i landsbyen, hvor vi fikk et noenlunde bra rum å sove i. 

Det var nok også en Guds styrelse, for en hel del av stedets beboere kom for å hilse på oss, blandt dem en masse barn og ungdom. Vi fikk således en rik anledning til å samtale med dem. De fleste forstod kinesisk, skjønt de alle tilhørte Bohgje-stammen og sig imellem talte misagia-sproget. Vi sang med barneskaren og gav ikke op før de alle kunde delta med oss i koret: «Jesus elsker mig. Det forteller den hellige bok.» Alle var interessert i pastor Song’s komme, og noen av byens eldste sa: «Kom og bo blandt oss!»

Neste morgen bragte hotelverten oss deilig nysilet melk. Og senere på vår tilbakereise fikk vi gang på gang fryde oss ved denne i Kina så sjeldne vare. Det var innflytelsen fra Tibet som gjorde sig gjeldende! Endog en egen slags tibetansk ost fikk vi kjøpt derinne i de mange små landsbyer mellom bergene.

"

Tidlig neste morgen brøt vi op for selve berget. Men til tross for at det var så tidlig, så var skolebarna allerede i full gang med lesning derinne i den hvitkalkede skolebygning. Det var som en fossedur, for de leser i kor. Men midt i fosseduren hørtes en sped sang: «Jesus elsker mig, det vet jeg, for den hellige bok sier det så klart.» 

"

Klostre og templer, eneboerhytter og huler på Chitsuhshan

Til alle de hellige berg i Kina knytter der sig særlige viktige tradisjoner, således også til Chitsuhshan. Det sies at det ikke var noen mindre enn Buddhas betydelige discipel Kashiapa (kinesisk: Gia-sæh) som i fordums tid kom vandrende denne vei fra India. Da han så det skjønne berg besluttet han sig til å slå sig ned der.

Berget er derfor helliget til Kashiapa og hans statute glitrende i gullfernis, sees i mange av tempelhallene. Den største og best utførte statue finnes i templet Gia-shæ-tien, nær den øverste topp.

I fordums tid var der efter tradisjonen 72 klostre, 360 templer og 53 eneboerhytter på berget. – Det var i glanstiden under Tang-dynastiet og Song-dynastiet. Nu er der blott 12 større klostre og 23 templer. Dertil en hel del eneboerhuler. Som regel er der ca. 600 munker på berget. Men i pilegrimstiden går antallet op til det dobbelte. Man regner med at ca. 5000 pilegrimer kommer og går fra dag til dag i pilegrimstiden. 

"

Der er fremdeles en hel del eneboerhytter og huler, hvor «de hellige asketer» har slått sig ned. Enkelte av disse huler og «tømmerkoier» er meget maleriske og ligger ofte på høist utilgjengelige steder i bergklostrene eller inne i den dype jungelskog.

"

Ja, for på Chitsuhshan møter man det samme særsyn som på det større, langt høiere og mere berømte søsterberg Omi Shan, der er veritabel jungel og det er helt håpløst å finne vei eller bryte sig vei, hvis man kommer utenfor de samle veier og små stier.

Aldri vil vi glemme de gløtt, som vi nu og da fikk fra Chitsuhshan’s jungelskog, hvad enten det var når våre ledsagere forvillet sig ned i de dystre, kirkestille daler , hvor de veldige chryptomeriatrær stod i rad og rekke som søiler i en katedral og med en trekrone som er helt lukket for synsrann opad og utad – eller det var når stien bøiet inn mot en avsidesliggende eneboerhule med det klareste kildespring fra oven og det mest henrivende klokkespill av klukkende vann nede i dypet under bambustrærne og det rike, sammenfiltrede løvverk. Luften var fylt av blomsteraroma og et utall av sommerfugler danset omkring i luften.

Her i disse selsomme omgivelser var det altså at «de hellige menn» var å finne! Vi møtte en av del av dem, idet de kom til et av hovedklostrene for å få utlevert sin daglige rasjon av ris, olje, salt og litt grønnsaker.

"

Overgrodd med skjegg og hår og kledt i en kappe sammenlappet av det mest forskjelligfarvede tøi. Det er eneboernes almindelige kjennetegn.

"

Under samtalen fremgikk det at de fleste var kinesiske munker fra central og kystprovinsene. De få tibetanske eneboere på berget, holder sig mest i de øverste høider, hvor sneen og kulden hersker. Der trives de best. En del lama’er er også gått inn i fjellets kjøpmannsstand – og selger nu tibetanske tepper til pilegrimene. De blev glade og overrasket da Song Tao-liang tiltalte dem på deres eget sprog.

Møtet med eneboerne på Chitsuhshan bestyrket det inntrykk jeg har fått fra alle de hellige berg jeg har besøkt i Kina. Der finnes i blandt dem endel som både er dypt fromme og underfullt forberedte ved Guds allestedsnærværende ånd, men hovedmassen er just gjennom eneboerlivet blitt lukket og forkrøplet og et ikke lite antall av dem er blitt abnorme og sinnslidende. Ti det skal man huske at selv det skjønneste og mest stemningsfylte sted vil lengden bli en lukkende og stengende mur for menneskesjelen så sant ikke livspuste fra Guds ånd får gjennemsitre og fylle det hele.

Det kunde være interessant å beskrive hvert enkelt av de mange klostre og templer som vi besøkte i løpet av de fire uforglemmelige dager vi tilbragte på Chitsuh-berget, men det vilde føre for langt. Jeg skal innskrenke mig til å ta de to absolutt største og ledende klostre,  hvor vi også hadde vårt faste stamkvarter, «Stenklokkens kloster» (Sö-chong-sö) og «Klosteret for den hellige velsignelse» (Cheu-seng-sö), liggende side om side, midtveis op mot toppen, der hvor lierne går inn mot fjellkammen i makelige og rummelige bakker, hvor der endog blir noen leilighet til å drive have- og akerbruk. Herfra er det ca. 1500 fot op til toppen, hvor man har det bekjente utsyn til Den evige snes berg, nord for Li Kiang og til øst Tibets maleriske rannberge.

Vår største oplevelse

Det var den 21. juli at vår karavane i den tidlige morgentime begynte på bestigningen av Chitsuhshan. Skyene hang mørke og illevarslende over berget, og lyn og torden slo ut over dalen rett som det skulde være det gamle Sinai vi holdt på å betrede. Vi blev også grundig gjennemvåte, tiltross for at vi søkte ly i en gammel «hvilepavilion», bygget for pilegrimene.

"

Dog – uværet gikk snart over, solen kom frem og ved middagstider var vi fremme i «Stenklokkens kloster», hvor vi blev mottatt på det vennligste. Dette var ikke noen tilfeldighet.

"

De ledende munker der kjente til oss, det er just fra dette sted at to av våre mest lovende Yünnan elever er komne. Det er Ma Tao-miao og Hsi Tao-shan. Begge har vært flinke til å sende brever og brochürer fra Tao Fong Shan hit. Der var derfor en liten flokk som ventet oss med stor lengsel. De visste vi var i anmarsj.

"

Vi fikk slå oss ned i gjesteavdelingens beste rum og de unge munker, som flokkedes om oss, var utrettelig i sin omsorg for oss. For tiden er der ingen abbed. Men en mektig, beregnende og slu intrigant av en overhusholder har tøilene i sin hånd. At han ikke formelt har fått abbedverdigheten skyldes nok også den omstendighet at han er en notorisk opiumsrøker.

"

Dertil kommer de erfaringer man hadde med den tidligere abbed, mesteren Ti-wen. Ti-wen hører til reformpartiet og er en av Tai-hsü’s mest betrodde menn. Jeg traff ham for mange år siden i Peking, hvor han påhørte mine foredrag.

Som abbed ved Sö-chong-sö gikk han straks i vei med reformer. Hans mål var å få åpne en moderne skole. I den anledning kastet han sig over de innerste bygninger i klosteret, rev ned og bygget op igjen efter store og statelige mål. Men dette gikk sterkt ut over klosterets fonds og snart blev der mudder i leiren. De eldre abbeder omkring slo sig sammen og anklaget ham hos distriktsmagistraten for korrupsjon og enden blev at han blev drevet bort av distriktspolitiet. Sener kom da den dyktige og forretningsmessige, men også samvittighetsløse og irreligiøse økonom, Yi-chow, til makten. Om ham skal man såvisst ikke si at han fortar seg på reformarbeide. På samme tid har han visst å samle de fleste av det lokale buddhistsamfundes største virksomhetsgrener om stenklokkens kloster. Her er hovedkontoret for den buddhistiske organisasjon for hele Vest-Yünnan. Selv er han blitt formann. På den måte har han også fått den officielle buddhistiske skole flyttet op til sitt sted. I skolen har han fått ansatt noen av sine yndlinger. Særleg er hovedlæreren, en hårdkokt opiumsrøker fra Shatsegai, blitt hans høire hånd. Der er ca. 30 elever ved skolen, alle yngre munker fra Yünnans forskjellige templer. Dessuten er der ansatt 20 yngre munker i klosterets forskjellige avdelinger. Men ellers er det smått med besøkende munker. De holdes mest mulig borte, for det betyr bare økonomiske utlegg og bringer ingen gunst og virak over lederne.

Ganske anderledes med naboklosteret, Cheu-seng-sø. Det er i utpreget forstand «et kloster for de ti verdensegne» (som det heter i det buddhistiske sprog).

Her vrimler det av besøkende munker fra Kinas forskjellige provinser. Den store tilbedelseshall er ofte full av tilbedere ved de daglige messer. Hit søker også mange fromme pilegrimer inn. Følgen er at det økonomisk står bedre enn noe annet sted på berget.

"

Og hvad er grunnen? Jo, den enkle ting, at man her har en leder, som med hensyn til personlig fromhetsliv og asketisk livsførsel virker som det dragende eksempel. Gamle, fromme Hfai-Kong, har virket her i snart tyve år. Han har knyttet til seg en hel liten stab av gode menn, som forsøker å gjøre alvor av sitt munkeløfte.

"

Allerede første dag fikk vi ha en lang og interessant samtale med ham og hans menn. Og det resulterte i at han absolutt vilde anrette et «festmåltid» for oss den følgende morgenen. «Men husk,» sa han «at et festmåltid her betyr at vi kun varter op med saker, som er grodd og tillaget opover fjellsiden.» – Det blev også et uforglemmelig festmåltid: Ris, soyaposteier, bambus-skudd, forskjellige slags sopp og nærende røtter og urter.

"

Underlig nok traff det sig slik at den tidligere abbed ved Stenklokkens kloster, Ti-wen og hans eldre kollega, mesteren Po-chæ, som hadde vært lærer for våre elever, Ma og Hsi, var med engang kjent. Han hadde mottatt en rekke brev fra sine tidligere elever og hadde ofte lest vårt tidsskrift.

"

Det falt derfor helt av sig selv at begge uttalte ønsket om å få et mere offentlig foredrag og en offentlig samtale istand. Hfai-Kong gikk også gjerne med på dette. Men alle var klar over at den endelige bestemmelse først kunde taes, når formannen i den buddhistiske forening, Yi-Chow, kom hjem fra Shatsegai neste dag.

Den tid som var igjen av dagen brukte vi så for utfarter til de øvrige klostre og templer. Overalt fikk vi sprede våre bøker, og der hvor det var særlig interesse å merke utdelte vi også nytestamenter. En rik og uforglemmelig arbeidsdag!

 Mine to unge ledsagere Song Tao-liang og Gerhard gav sig ikke før de hadde klatret op på den øverste kam, hvor pagoden og Ching-ting-templet lå. Det panorama, som der åpnet sig for dem, glemmer de nok aldri!

Da vi ved aftentider kom tilbake til Stenklokkens kloster var overhusholderen kommet tilbake. Øieblikkelig kom han på visitt. Han hadde skynnet sig å komme tilbake, fortalte han, da han hadde hørt at vi var tatt inn i hans «uverdige hytter». Han kunde videre meddele at han allerede hadde sendt rundskrivelser til alle klostre og templer på berget på foreningens vegne og annonsert stort foredrags- og diskusjonsmøte i Stenklokkens foredragssal neste dag kl. fire, det vil si søndag den 23de juli.

Vår uforglemmelige søndag på Chitsuhshan

Denne dag vil komme til å stå med lysende innskrift over sig i vår kristne buddhistmisjons historie. Ti på denne dag gav Vår Herre oss en ganske sjelden leilighet til å nå inn blandt bergets munker med budskapet om Guds rike, slik som det er åpenbart for oss i Kristus Jesus.

La mig gjenta det som gjør at der er grundet håp om at der skal bli et varig resultat: For det første, et lite forberedende arbeide var gjort gjennem våre Yünnan-elevers arbeide. For det annet: vår utsending Song skal få føre arbeidet videre.

"

 Det var ikke vanskelig å forstå at det begynte å gjære og tende i adskillige unge sinn. Hver aften hadde vi våre rum fulle av unge munker, som kom med spørsmål og som søkte åndelig hjelp.

"

Søndag den 23de oprandt med deilig vær. Den lille klosterhave foran våre rum samt liene stod der i høisommerens fylde og det anget av groende urter og spirende liv. Foredraget skulle være om eftermiddagen og det skulde innledes med en stor offentlig bespisning. For mange kom jo milelange veier. Vi vilde derfor også gjerne få gjøre mest ut av formiddagen. Derfor hadde vi i all stillhet fortalt våre unge venner at vi gjerne vilde se dem ved vår søndagsandakt i våre rum ved ti-tiden. Og det skal være visst de kom! Hovedrummet blev fullt, og adskillige måtte stå ute på verandaen.

Vi bragte med en hel del eksemplarer av vår ritualbok. Disse blev delt ut. Vi hadde allerede sunger igjennem endel avsnitt med dem om aftenen. Følgen var at ganske mange kunde virkelig delta.

Efterat skriftlesningen, bønnene og veksel-sangen var over talte pastor Song. Hans tekst var bergprekenens bekjente avsnitt, salighetsprisningene, og hans sjel var tendt av den hellige ild. Derfor blev stunden også så uforglemmelig.

Efter møtet fikk vi tale med de enkelte. Der var den unge hovedvert Min-chæ, som så gjerne vilde få komme «ut over de høie fjell». Videre hans medhjelper Yen-ch’in som fra tidlig til sent var på færde for å gjøre det mest mulig komfortabelt for oss. Allerede ved femtiden om morgenen kom han med det glødende fyrbekken og med dampende varm te. Men der var også meget av Maria-sinnet hos ham (red. anm.: Her referer Reichelt til Jesu venn, Maria, som i følge Bibelen satte seg ved føttene hans for å lære, i stedet for å gjøre vertinneplikter som søsteren Marta). For i timevis kunde han sitte ned med oss å spørre ut om Krist vei og lære.

 Der var Yuen-Kong, som hadde en hel bunke med brever med sig fra Ma og Hsi på Tao Fong Shan. Han hadde også vært meget ute i verden, like til Hangchow. Var just kommet hjem for å overta ledelsen av et lite tempel nær ved. – Men det var som det hele hadde mistet sin verdi for ham. Det var med ham som med en hel del av de andre: Hans hu stod nu til Tao Fong Shan!

"

Ved middagstider begynte det å bli folksomt i klosteret. I sine beste kapper og pusset og fjelget til fest kom de fra nær og fjern: Værdige abbeder og forvaltere, langskjeggede eremitter i spraglede og sterkt lappede kapper, unge og fyrrige munker i sorte kjoler.

"

Dertil munkepilegrimer, som for tiden opholdt sig i de forskjellige klostre. Det var et uforglemmelig syn. Der blev også god tid til å tale med de enkelte, for festmåltidet kunde ikke begynne førenn alle de ledende, de «med stort ansikt» var på plassen. Men disse herrer lot vente på sig, som det seg hør og bør både i øst og vest.

Endelig var alle de ventede kommet. Så var det da å plassere hver enkelt efter rang og stilling. Det tok også sin svare tid. Vi fikk sitte sammen med Hfai Kong og eldsterådet, d.v.s. styret for den buddhistiske sammenslutning. Efter den lange bordscene var over lød skoleklokken og man begav sig til foredragssalen. Denne er innrettet på moderne vis med Dr. Sun Yat Sen’s billede og «testamente» ophengt over plattformen og talerstolen.

 Vi skulde vente til slutt, og av en egen deputasjon blev vi ført op til høisetet. En «herold» leste op programmet, hvorefter buddhistsammenslutningens formann, vår vert Yi-chow, kom med velkomsttalen. Men forut for denne tale kom den akt, som nu i årevis har vært den store og fundamentale akt i Kinas offentlige liv: Oplesningen av Dr. Sun’s testamente, de tre minutters stillhet og det trefoldige bukk.

 Efter velkomsttalen fikk jeg ordet på ubegrenset tid, og man vil forstå at mitt hjerte var fylt av bønn og takk for en sådan enestående leilighet.

 Jeg begynte med å uttrykke min takknemlighet og glede ved nu å være nådd frem til det siste av de hellige berg i Kina. Fortalte om de bånd som allerede var knyttet mellem Chi-tsuh-shan og oss ved de elever som var kommet til vår skole fra dette berg. Nevnte også den store glede ved nu å kunne få overgi til dem en av våre beste unge menn, en mann med et sant prestehjerte, pastor Song Tao-liang. Bad dem inderlig om å ta vel i mot ham, støtte og hjelpe ham, slik at han kunde få gi dem det store, det salige budskap. Ja, for vi hadde et budskap til dem, så mektig og enestående at jeg med mine fattige ord vanskelig kunde skildre det, budskapet om Guds rike, åpenbaret i Kristus Jesus. Hele den siste halvdel av talen gikk da ut på å vise hvad Jesus Kristus betyr for verden. Dette blev gjort ved å nytte deres dunkle anelser, ofte uttrykt i uklare og mystiske ord og vendinger, som viser ut over sig selv. Det var stort å se, hvordan de var med og hvordan man grep de store og viktige punkter.

 Dette kom også frem i de forskjellige innlegg som kom efter talen. Først var det da den kraftfulle mester Po-chæh som uttalte sig. Han fôr nokså meget ut på viddene, da han hadde forskjellige særmeninger som skulle luftes. Men der var også ting av stor verdi i hans tale, og særlig gjorde det godt å høre hvad han sa om Kristus, som den altomspennende. Hfai-Kong holdt sig mer til emnet.

"

Det gjorde et sterkt inntrykk på alle, da han sa, at denne dag hadde bragt ham nytt lys over livets innerste sammenheng.

"

Det var et mektig langt møte, men buddhistene er vant til det. Skal det først være møte, så bør det ikke vare i mindre enn tre timer! Teen som sendes rundt, de velsignede små håndklær, vridd op i kokende vann som smugles rundt – alt gjør sitt til at man føler sig vel.

Man vil også forstå hvad det vil bety for vårt fremtidige arbeide i disse egne at jeg fikk leilighet til å innføre pastor Song i denne forsamling.

Gerhard følte også at denne dag hadde gitt ham en enestående leilighet til å skue inn i vårt arbeides oppgaver og egenart. Jeg er dypt takknemlig fordi han liksom min annen kjære unge kollega, Stig Hannerz, i sin tid på Wu-tai shan o.s.v. fikk leilighet til å opleve en av vår misjons store dager på de hellige berg.

Tilbakereisen over Pö-da-pin

Det var ikke så ganske lett å rive sig løs fra de gjestfrie klostre og den store venneskare, som nu hadde sluttet sig om oss. Men det måtte til. Flere av de unge vilde gjerne ha slått følge og dratt av sted til Tao Fong Shan med en gang. Men det gikk ikke. For i disse krigens tider er der mange formaliteter med pass og utreisetillatelse, som først måtte ordnes. Og så var det jo dette som stadig kom igjen i de unges munn: Pastor Song skal snart være tilbake hos oss!

"

For siste gang gikk vi gjennom de store tempelhaller med de delvis helt egenartede statuer. Der stod f.eks. helt ned på tempelgulvet to veldige byster av Brahma og Indra. De stod halvt vendt mot høialteret med den klassiske trehets gruppe av Buddha. Hensikten var åpenbart å vise at hinduismen er underordnet buddhismen som den høieste form for religion.

"

Og der bak høialteret i Stenklokkens kloster er der også innføiet et nytt moment. Man ser her i veldige dimensjoner meislet i solid kopper en liggende buddhafigur. Den betegner Buddhas inngang i Nirvana. Det er om denne særlige attraksjon lamaprestene fra Tibet samles i tilbedelse.

Tilbakereisen foregikk under litt bedre værforhold. Vi fikk også legge veien over delvis nye trakter, hvor de svære opstigninger og nedstigninger var noe lettere. Derved fikk vi også leilighet til å besøke nye landsbyer og fjellgårder.

Overalt blev vi mottatt med den største vennlighet, og gang på gang sendte de gjestfrie verter en av sine folk med for å vise oss de letteste veier over de svære ødemarker og fjellvidder. Det var således tilfelle i den store og driftige landsby Pö-da-pin, som ligger nede på en av de få sletter ved randen av en vakker innsjø. Her traff vi en halvblind medisinmann, som var kristen. Han var døpt borte i Tali i Kina Innlandsmisjon og hadde merkelig god greie på den kristne lære. Sammen med ham hadde vi et «sang og vidnemøte» i byen. Mange var det som efter det møte formelig bønnfalt oss om å åpne en prekeplass der på stedet. Noe av det som gjorde mest inntrykk på oss var synet av de ganske forferdelig usanitære forhold, hvorunder folk lever. Derfor var der til tross for den herlige, friske fjell-luft overmåte megen sykdom og elendighet blandt menneskene der.

Værst av alt var de mange hudsykdommer og øiensykdommer. Malariaen herjet også svært og Yünnanprovinsens store svøpe, struma, var ganske særlig fremtredende her i fjellegnene. De fleste menn og kvinner over tredve år gikk med opphovnede og fryktelig missdannede halser. Det eiendommelige var at oppe på Chitsushan ikke en eneste munk synes å lide av denne sykdom! Åpenbart må de gjennem en eller annen av bergets urter få den nødvendige tilførsel av jodd som skal til for å hindre struma-utviklingen i systemet. Gang på gang, utbrøt Song Tao-liang: «Å hvor det trenges at jeg får gjøre diakonarbeide her i fjellegnen!»

 

Haiphong 26de aug. 1939,

Karl Ludvig Reichelt  

Jizu-fjellet (Chitsuhshan)

  • har en topp (Tianzhu) på 3240 m.o.h
  • ligger ved byen Dali i den kinesiske provinsen Yunnan
  • er et hellig fjell for buddhister fordi Buddhas viktige disippel Kashiapa i følge tradisjonen slo seg ned der
  • hadde i følge Reichelt «72 klostre, 360 templer og 53 eneboerhytter i fordums tid», men på hans tid «blott 12 større klostre og 23 templer» 

Karl Ludvig Reichelt (1877-1952)

  • misjonsprest og en av samtidens største Kina-eksperter
  • var kontroversiell blant samtidens teologer p.g.a. sitt dialogiske syn på misjon og andre religioner, men hedret i ettertiden
  • grunnla det som senere ble Areopagos, Den Nordiske Kristne Buddhistmisjon i 1926
  • opprettet Tao Fong Shan, et kristent pilegrimssenter for buddhist- og taoist-munker, og i dag et kristent senter for spiritualitet, studier og dialog 

Om dette reisebrevet

Teksten i denne artikkelen er et komplett reisebrev skrevet av Karl Ludvig Reichelt i 1939. Språk (inkl. hans transkribering av kinesiske navn), tegnsetting og avsnitt er originalt, bare noen deler er uthevet. Et par steder er korte forklaringer lagt til. 

Bottom