Katolsk munk leser foran vinduet i det trønderske klosteret.

Studier i biblioteket i Munkeby mariakloster. Illustrasjonsfoto: Tone Leksbø Walgermo

Sannhet og myter i vår tid

Kan man fremdeles tro på Gud?

Mange snakker om «Gud er tilbake» – på den måten at religion igjen er blitt veldig synlig. Noen kaller det «resakralisering», andre «gjenfortrylling», altså at tilværelsen igjen oppleves som noe mer enn det vi kan se.  

Har vi blitt mer religiøse de siste tiårene?

Tegn på at dette er interessen rundt og tilstedeværelsen av islam i våre samfunn, interessen for storslagen mytologi, helter, halvguder og det overnaturlige i populære TV-serier, interessen for praksiser som mindfulness og yoga og i nyåndelige og ekstraordinære fenomener og fremveksten av evangelikale og karismatiske kirker og menigheter, både i sør og øst, men også i våre vestlige og nordlige samfunn. Selv om de historiske kirkene ikke lenger har samme makt i samfunnet, er Gud allikevel ikke «død». Gud finner bare andre kanaler inn i vår tid, sies det.

Jeg er en av dem som ikke er helt sikker på om disse fenomenene faktisk er et tegn på at religionen vender tilbake, i alle fall ikke den tradisjonelle kristne. Hovedtendensen, mener jeg, er fortsatt avsakralisering og avfortrylling. Den grunnleggende trenden er at de gamle mytene erstattes av en ny myte, nemlig myten om vitenskapen som sannhetsbærer. Problemet er at de som tror på vitenskapen, ikke gjenkjenner sin fortellings mytologiske karakter.

«Jesus er bare en myte»

Den danske teologen og idehistorikeren Dorthe Jørgensen hadde en interessant opplevelse på toget mellom København og Århus. Hun blir sittende sammen med en ung student, som er på vei tilbake til universitetet. Den unge mannen forteller hvordan han i løpet av sommerferien har lest gjennom evangeliene i Bibelen. Han avslutter fortellingen ved å si: «Det er bare mytologi, hvis jeg troede før, gør jeg det i hvert fald ikke mere.»[1] Lesningen hadde overbevist ham om at Jesus ikke eksisterte. Han bare var en myte. Derfor kunne man ikke tro verken på Jesus eller evangeliene. «Sådan fik jeg en tirsdags eftermiddag demonstreret, hvad kirken er oppe imod: moderne menneskers forestilling om, hvad der er sant og falskt», skriver Jørgensen.[2]

 

Den rådende forestillingen om sannhet sier at myter er fiksjon og dermed usanne, ifølge Jørgensen. Historiske og vitenskapelige fakta, derimot, er sanne. Mytologi er ren diktning og kan ikke gjøre krav på å beskrive verden på en historisk eller presis måte, mens vitenskapelige fakta er etterprøvbare og gir en korrekt, presis og sann beskrivelse av verden rundt oss. Når man leser evangeliene med en slik tilnærming, må disse vitnesbyrdene om Jesus – med den guddommelige fødselen, miraklene og oppstandelsen – bli forstått som myter, bare rent oppspinn. Dermed går troen tapt. Kirken står overfor «et reduktivt begrep om sanhed og en forveksling av tro og viden, der ophøjer den faktuelle viden til den eneste, der kan tros på», mener Jørgensen. Hun slår fast at «der mangler forståelse for det religiøse begrep om tro forstået som en vished, der kan reflekteres filosofisk over, men ikke føres videnskabeligt bevis for.» [3]

Vi mangler et relevant språk for religiøse erfaringer

Vi lever altså i en tid som mangler språk for religiøse erfaringer av sannhet. Selv de humanistiske vitenskapene, til og med filosofien, har gjennom en lang vitenskapsteoretisk historie adoptert et sannhetsbegrep som baserer seg på fakta og rent logiske slutninger. På tross av at det forskes på religiøse erfaringer, av religionsvitere, teologer og andre, så ligger den viktigste utfordringen på et dypere plan. Det naturvitenskapelige sannhetsbegrepet, som i økende grad dominerer, selv innenfor samfunns- og humanvitenskapene, er i mindre og mindre grad i stand til å finne en relevant tilnærming og et relevant språk for religiøse erfaringer. Gjennom å operere med den moderne vitenskapens språk og forestillinger blir man fanget av det «positivistiske blikket» - språket gir ikke rom for andre erfaringer enn den empiriske, så bevisstheten om den religiøse erfaringen går tapt.

Unge avfeier det overnaturlige

I møte med mine egne barn, som er på denne studentens alder, og ikke minst deres venner, så gjenkjenner jeg dette begrepet om sannhet. Mine barn, som har en kristen identitet, klager veldig på den mirakuløse og mytiske delen av evangeliet. Det at Jesus gikk på vannet bringer dem i forlegenhet i enhver samtale om religion og kristen tro, og også de selv kjemper seg frem mot en tro der mirakler og det overnaturlige ikke spiller noen rolle. Hos deres venner gjør denne overnaturlige delen av kristen tro at de bare avfeier den. Sagt på en annen måte: Selv om denne generasjonen ser på Game of Thrones, så vet de utmerket godt forskjellen på myter og sannhet.

Hva så med Areopagos sitt eget arbeid når vi ser det i lys av dette bildet? Én side ved det er at vi slett ikke får med de unge. Gjennomsnittsalderen på dem vi har i våre databaser er et tydelig nok bevis for det. Blant majoritetsbefolkningen plasserer de fleste unge seg i et rent sekulært og vitenskapelig forstått verdensbilde. En svært liten prosent av den unge befolkningen finner sin plass i såkalte «tydelige» og «klassiske kristne» miljøer preget av en personfokusert og opplevelsesbasert tilnærming.  

Meningsfulle opplevelser

Selv om disse miljøene på den ene siden fremstår som «lommer» der en klassisk kristen dogmatikk og metafysikk får lov til å eksistere uimotsagt, så vil jeg hevde at heller ikke disse uttrykkene for religiøsitet er uberørt av sekulariseringen. Folk beveger seg i vår tid på tvers av de klassiske skillelinjene mellom de kristne tradisjonene. Den samme personen kan finne meningsfulle opplevelser i ortodoks, katolsk, høykirkelig luthersk eller pinsekarismatisk gudstjenestefeiring. Det er ikke det dogmatiske grunnlaget, som jo skiller disse tradisjonene, som teller, men opplevelsen som trekker. Det er ikke forklaringen men erfaringen, ikke explanation but experience, som teller.

Når disse opplevelsene er over, så befinner både de som har disse opplevelsene og de som har kost seg med Game of Thrones tilbake i en verden som i økende grad er gjennomforklart. Dette betyr ikke bare at de der, i det allmenne liv, må basere seg på sekulære og vitenskapelige teorier om livet og virkeligheten. En av de viktigste bidragene filosofen Martin Heidegger kom med var å vise hvordan vitenskap i vår tid blir til teknologi, det vil si går fra å være teori til å gjennomsyre den verden der vi utøver vår praksis. Den generelle digitaliseringen, hånd i hånd med bioteknologien og markedsøkonomi, gjør at virkeligheten i økende grad erfares som mulig å kontrollere, som manipulerbar og forutsigbar.

Forklaringer som sprenger rammer

Det betyr at vi, uansett hvilke forklaringsmodeller vi forholder oss til personlig eller i våre små lukkede grupper, befinner oss i en verden som i mindre og mindre grad trenger transcendente forklaringer, det vil si forklaringer som har behov for noe som sprenger rammene for det vi kan forstå og forklare. Vi lever i en verden som forstår seg selv og som i prinsippet er immanent (det motsatte av transcendent). Derfor mener jeg at før vi trøster oss med at religionen vender tilbake, må innse at sekulariseringen er global, den er mer reell og går mye dypere enn at vi bare kan gå tilbake til eller revitalisere den klassiske troen.

Finnes det en åpning for oss i dette? For Areopagos? Jeg tror det, og grunnen til at jeg tror det er enkel. Den rådende og dyptgripende sekulære fortellingen evner ikke å gi eksistensiell mening. Mange utviklingstrekk vi ser i dag kan forstås i lys av dette. Anti-globalisering og renasjonalisering skjer som en reaksjon på at den liberale og globale fortellingen ikke fungerer på et eksistensielt plan. Det samme med entusiasme rundt fotball og annen sport, så vel som det å bli oppslukt av mytologiske og mystiske TV-serier opplevelsesbasert religion, eller ekstremsport, dataspill og ruskultur.

Jeg tror vi er på rett sted når vi understreker viktigheten av den religiøse praksisen og erfaringen, når vi spiller på lag med kroppens tilbakevending i selvforståelsen. Når vi gjør det, så stiller vi oss på sett og vis der mennesket er i dets søken etter eksistensiell mening i en verden som på sett og vis fortsatt går fremover, men som for flere og flere framstår som uten mening.

Tankens kraft

Samtidig blir det viktig at vi ikke bare lener oss på de to gamle søylene som Areopagos har i arbeidet sitt: dialog og spiritualitet. Det vil si, vi kan ikke bare reflektere den andre i samtalen og ikke bare bli én tilbyder blant flere i opplevelsesmarkedet. Det forunderlige ved alliansen mellom vitenskap, teknologi og marked er at de evner å integrere reaksjonene mot den utviklingen den fører til i sin egen logikk. Religion blir kommersialisert og forklart, en opplevelsesindustri bruker teknologien selv til å skape big business, og det samme gjelder selvsagt sport og annen underholdning.

Areopagos har en tredje søyle, som vi kaller «studier», men som også betyr at vi må jobbe for å forstå, det vil si være på vei mot en teologi, en kosmologi, en filosofi, som også fungerer som en motfortelling til den rådende fortellingen. Mangelen på eksistensiell mening er en mulighet for oss til å forstå både vår egen tid og evangeliet om Jesus Kristus inn i denne tiden. For meg spiller fenomenet sårbarhet en avgjørende rolle i vår tid, Guds sårbarhet og vår. Den er en mulighet for fellesskap og for å forstå oss selv på en måte som gir eksistensiell mening. Jeg håper og tror at vi kan preges av en delt sårbarhet som gjør oss åpne, lyttende og tenkende. Tankens kraft må aldri undervurderes.

 

[1] Dorthe Jørgensen, «Hvis disciplene tier, vil stenene råbe», i, Aglaias dans. På vej mod en æstetisk tænkning», ss. 87-91. Aarhus: Aarhus universitetsforlag, 2008, s.87.

[2] Ibid.

[3] Ibid.

Gjør en forskjell

 

 

Bottom